You are an Ironman

Dette var mitt livs race...... så langt. Ikke det hardeste, men det mest opplevelsesrike. Årsaken til at det jeg ikke synes dette er det hardeste er nok at forberedelse var relativt gode. Langt ifra optimale, men jeg stilte ikke på startstreken uten å ha en viss formening om hva jeg hadde foran meg resten av dag. Treningen hadde hatt noen litt for lange avbrekk pga reiser rundt i landet og besøk fra familie, men jeg ville aldri byttet ut de fine turene vi har hatt.

Dette kom til å ta en hel dag, jeg hadde aldri noen sinne svømt så langt hverken på trening eller konkurranse. Jeg hadde aldri syklet så langt uten stop, men maraton hadde jeg i hvert fall løpt en gang før. Alle tingene satt sammen kom til å bli mitt livs lengste konkurranse. Jeg hadde fått haik med Russell fra Triathlon klubben og vi dro ned 2 dager før start. Russell er en gammel ringrev i Ironman gamet, dette skulle bli hans 13 IM New Zealand og 20+ fra andre deler av verden. I sine glansdager kunne han komme godt ned på 9 tallet og selv om han mente han ikke var rask lengre så hadde han ingen problemer med å avslutte 1,5 timer før meg :)

Jeg høstet mange gode tips fra han, det viktigste var kanskje at jeg ikke skulle tenke på tiden underveis. Den kan gå opp og ned basert på været og dagsformen. Hold deg til planen din. Jeg hadde en plan, riktignok bare i hodet, men det var en plan. Når vi ankom Taupo, vertsbyen for IM New Zealand, tok vi en svømmetur. Vannet var krystallklart og 18-19 grader. Helt nydelig og for første gang så fikk jeg noen positive tanker om svømme delen av konkurransen. Russell viste meg hvordan man skulle starte effektivt, men jeg tenkte for meg selv at jeg ikke hadde noen planer om å starte effektivt. Pent og rolig et stykke bak den verste flokken var min plan. Hjemme i Norge har jeg vært litt mer offensiv på start og klart det bra, men i New Zealand blir jeg fullstendig parkert på svømmingen. Det er rimelig tydelig at svømming er en stor sport her og at de svømmer flere ganger i uken fra tidlig skole alder.

Etter svømmeturen dro vi til Event senteret for å registrere oss og hente posene til klesskiftene. Etter Haugesund for et par år siden hadde jeg vært borti disse posene før, men det var to nye her for "special needs". På kvelden var det felles middag for alle deltakere med Hakka, taler og lasagne. Jeg hadde leid et rom litt utenfor byen, Anicke og kidsa skulle komme senere og hotellet lå like ved et badeland. Jeg regnet ikke med at de synes det kom til å være så spennende å vente på pappa i 12 timer. Fredagen før konkurransen var jeg mer nervøs enn jeg noen gang kan huske å ha vært før en konkurranse. Hvorfor vet jeg ikke, for jeg hadde ingen å vinne over og planen var bare å komme seg levende til mål. Heldigvis hadde jeg noen små oppgaver denne dagen, posene skulle leveres inn og jeg "måtte" sjekke ut at stasjet på Expo'en. Fant merkelignok også en unnskyldning til å kjøpe meg noe… Det var ca 5km til Hotellet og det ble en avslappende rolig gåtur tilbake langs vannet. Kjøpte litt bacon og pasta på veien, selv om de andre jeg snakket med hadde planer om "Fish and chips". Fett er vist greia før så lange løp, men jeg har fått min dose F&C. Resten av kvelden gikk med til å sitte på do eller se på film, stresset så jeg skalv på hendene. Kom meg i seng ca kl 21 og sovnet overaskende nok etter ca 1 time.

Kl 04 var jeg derimot lys våken. Det var liten vits å bli liggende til klokka skulle ringe kl 05 så jeg stod opp og begynte å gjøre meg klar. Vaske, smøre og lime på nummer 352. Smøringen burde jeg vært enda flinkere til. Etter et par halvdistanse løp så trodde jeg har jeg hadde kontroll på hvilke kroppsdeler som trengte smøring, men nå vet jeg om et par til :) Anicke og ungene ble vekt og dyttet inn i bilen, av sted til start, levert inn special needs poser, på med våtdrakt, levere inn skift og stille seg opp med alle de andre. Pro startet 15min før kl 06.45. Det var en Hakka før start, men jeg fikk ikke med meg så mye av den. Etter at proffene hadde startet kunne vi 1200 andre gå ned til vannet. Starten er et stykke ut så jeg prøvde å vente litt med å gå ut for å slippe å måtte ligge å trå vannet for lenge. For å markere starten bruker de en kanon og det startet virkelig med et bang, armer og bein over alt. Selv om jeg fremdeles er ganske ny i gamet så har jeg vært med på noen triathlon nå, men dette er det verste kaoset jeg har vært med på. De første 2-300meterne ble jeg sparket og slått fra alle kanter. Uansett hvor jeg prøvde å svømme så var det noen andre der. Heldigvis roet det seg og jeg prøvde å finne min egen rytme. 4 tak, pust, 4 tak, pust, se, pust, 4 tak osv… Jeg angret litt på at jeg ikke hadde sett meg ut noen landemerker underveis for å få en viss peiling med hvor langt jeg hadde svømt. Utrolig nok kom jeg til første rundingsbøye og alt føltes helt topp. IM NZ er bare en lang strekke, snu og tilbake samme vei. Jeg hadde kommet halveis og forstod for første gang at dette kan jeg faktisk klare. Jeg kan faktisk klare å fullføre dette løpet, litt tidlig å tenke etter bare 40min av en 12 timers konkurranse kanskje…. Men jeg fikk en tåre i øyekroken….. Tror jeg… jeg var jo tross alt i vannet.

Opp av vannet på 1:14:50 (planen var 1:15).

Veien til skiftesonen var laaaaang, jeg tror vi løp nesten en kilometer og det var trapper på slutten før vi kom opp til teltet. Der stod de klare med posen min, en stol til å sitte på og en egen supporter til å trekke av meg våtdrakten. IM er luksus tri, makan til fjås, men digg er det.

Startet rolig på sykkelen, det kom en bakke like etter start og det er dumt å brenne kruttet når det er 180km igjen, pluss en liten løpetur. Ruta gikk en runde nede i byen før den fortsatte ut på landet og en lang nesten rett strekke før den snudde tilbake samme vei. Ny runde rundt i byen og ut på landet igjen. Hele veien tok jeg igjen folk, men det var forventet. Kiwiene er noen råtasser i vannet, men på sykkel kan jeg hevde meg og ta igjen alle de som svømte fra meg. Planen tilsa å holde meg under terskel hele veien. Før start klarte jeg å knote til kalibreringen av wattmåleren så jeg måtte ta til takke med puls. Dette skulle bare være som en lang treningstur, holde seg aero og tråkke jevnt. Med unntak av den ene bakken i starten og halvveis så lå jeg på store skiva hele veien. Foringsplanen var 3 barer og drikke elektrolytter hele veien, ingen gels jeg ville unngå for mye sukker så tidlig i konkurransen. Det fungerte veldig bra og jeg hentet folk hele veien uten at pulsen gikk opp eller bena skrek. Alt føltes utrolig bra. Rådet jeg fikk om ikke å tenke på tiden er jeg veldig glad for, det er det beste rådet jeg har fått. Når løypa gikk ute på landet hadde jeg 30km/t vind midt i fleisen. Utover dagen dreide den litt, men sidevind er ikke noe bedre. I bakken på andre runde stod Anicke og ungene, det var så godt å se dem. Vinden førte til at det gikk saktere, men jeg holdt meg til planen og kom inn til T2 med gode bein. Et problem jeg hadde vært klar over, men som ble verre enn jeg hadde planlagt var sittestillingen. Sykkelen min er så aggressivt bygget at jeg må bøye nakken veldig for å se. Dette tror jeg førte til at blodtilførselen til hodet ble redusert og jeg begynte å se uklart. På slutten måtte jeg bremse ned i svingene og lukke det ene øyet for å slippe å se dobbelt. Så fort jeg hoppet av sykkelen ble alt bra igjen.

Sykkelturen gikk på 5:66 (planen var 6).

T2 gikk raskt, sokker, sko og drikkebelte. Jeg hadde blandet 2 flasker med vann og gels samt at jeg hadde 2 gels i beltet og en tredje som jeg tok på vei ut av T2. Jeg lærte etter siste halvdistanse konkurranse at jeg trengte en liten boost i overgangen. Kanskje hjalp dette også på synet mitt. Planen var å holde seg på 5:45 tempo, dette skulle være en enkel oppgave. Løping er det jeg føler meg tryggest på og har mest erfaring meg. Jeg vet at jeg kan løpe langt selv om jeg er sliten. Det gikk også veldig bra, jeg startet med litt raskere km tider, men ikke for raske. 4t maraton var innen rekkevidde. Jeg tror jeg er god for 3:30, så 4t skulle være et barneskirenn. Jeg smilte og vinket til folk, virkelig koste meg i løypa. Det var helt enormt mye folk langs veien, de hadde kledd seg ut og spilte musikk og ropte heiarop. Alle hadde navnet skrevet på startnummeret så folk ropte navnet ditt, enkelte sleit litt med å uttale Espen :) 

Km tidene begynte å gå litt oppover, men jeg holdt pulsen fint rundt terskel så jeg var like fornøyd inntil jeg kom ca halvveis etter 20km. Da sa beina stop, dette gidder vi ikke lengre. Km tidene raste oppover og jeg begynte å gå gjennom drikkestasjonene. Hodet holdt seg og jeg fortsatte å løpe, eller i hvert fall noe som lignet på å løpe. Dette gikk greit nok frem til 30km. Jeg hadde klart å holde smilet hele veien, men nå kom smertene som jeg hadde hørt så mye om. Det føltes som noen tok en stor slegge og slo til av all kraft. Jeg nektet å gi opp og begynne å gå, men jeg begynte å lete etter  unnskyldninger for å stoppe. Hm… må ikke jeg tisse litt nå….jeg ser en drikkestasjon der i det fjerne, jeg kan gå litt før og litt lengre før. Etter hvert gjorde det så vondt å starte å løpe igjen etter å ha gått at jeg fant ut at det var bedre bare å løpe….i lunte tempo. Jeg er sikker på å gutta mine hadde løpt fra meg nå, der jeg hompet av sted i 8min pr km. Løypa var 3 runder og på de siste to rundene hadde jeg fått meg en egen heiagjeng. De kjøre bil, stoppet og ropte, heiet og klappet før de hoppet inn i bilen kjørte et stykke og gjentok det hele. Slik holdt de på helt til mål, for en hyggelig og motiverende ting å gjøre for en totalt fremmed. Godt inn i siste runde kunne jeg se sentrum og mål, det gav ny energi og jeg klarte øke tempo bittelitt. De siste 100meterne inn mot mål hoppet og spratt jeg, ropte og skrek. Det er lov til å være småsprø og ellevilt glad etter en sånn dag. Jeg hoppet i mål og hørte Mike Reilly "All the way from Norway, Espen YOU ARE AN IRONMAN". Jeg kysset teppet før jeg ble pakket inn og geleidet inn til legen. 

Løpet gikk på 4:23 (planen var 4).

Totaltiden ble 11:42

Etter at legen bekreftet at jeg fremdeles var i livet, alle kroppsdelen hang fast og at jeg ikke hadde gått ned i vekt (faktisk opp 100 gram) fikk jeg varm suppe og massasje. Anicke og ungene var så flinke hele dagen og var våte og kalde når jeg endelig møtte dem i bilen senere. Jeg er så gald og takknemlig for at de ville være der og heie på meg. En sånn konkurranse er en egotripp av de helt store og tar veldig lang tid, men de holdt ut.

Så bar det rett tilbake til pakking og husvask for vi skulle flytte ut to dager senere. Heldigvis har jeg fått noen rolige dager på Fiji med kun lesing og bading. Det trengte jeg for å lege sårene og få tilbake overskuddet.

En fantastisk konkurranse og definitivt ikke min siste Ironman, dette ga mersmak.  

New Zealand

For tiden befinner jeg meg på den andre siden av verden. Bokstavelig talt så langt unna Norge det er mulig å komme (med unntak av sydpolen).
Min vakre kone skriver nesten ukentlig en blogg om hvordan det er å bo i New Zealand samt hva vi som familie gjør her nede så det har jeg ikke tenkt til å fortelle så mye om. Bloggen hennes finnes her Reiseblogg , men denne bloggen er begrenset til inviterte personer. Hvis du ønsker tilgang kan du sende meg en e-post eller melding her.

Vi har vært her nede i 10 mnd nå. De første månedene jobbet jeg hjemme og hadde god tid til trening. Det var varmt og deilig, virkelig en fryd å kunne bruke mye tid ute. Så kom vinteren. Kan ikke sammenlignes med norsk vinter, her er det bare vått, rått og kjølig (ca 5-10 grader). Arbeids mengden hjemmefra gikk ned så jeg valgte å finne meg en jobb lokalt. Dessverre så gjorde jobben at det ble vanskeligere å få tid til å trene. Når den norske sommerferien var over økte arbeids mengden igjen og jeg ble sittende med to tilnærmet fulltidsjobber. Det sier seg selv at bortimot all trening gikk i vasken.
Nå har jeg valgt å si opp min lokale jobb så jeg igjen får masse tid til mine ego turer :)

Hvis vi blir her nede lenge nok så er planen IM New Zealand i mars, men vi får se.

Underveis så skal jeg finne meg noen andre konkurranser, men jeg har ingen plan enda.

Tidligere i år deltok jeg på Auckland Triathlon (eller Barfoot & Thompson Auckland ITU World Triathlon). Olympisk distanse.

Her er en liten serie med mini bilder:

Det er foreløpig min eneste konkurranse her nede. Gøy å delta, super stemning med masse folk. Spennede å se på proffene som konkurerte på ettermiddagen samme dag.

Race report - OsloTri

I år valgte jeg å satse på triathlon. Ettersom jeg viste lite om sporten så valgte jeg meg 3 konkurranser med 3 ulike distanser:

• HoveTri - Olympisk
• IM 70.3 Haugesund - Halv Ironman
• OsloTri - Sprint

Det har vært et veldig lærerikt år. Under Hove var alt nytt og mitt mål med hele konkurransen var å finne ut hva og hvordan triathlon fungerte. Haugesund var den lengste konkurransen min noen gang og en helt ny og unik opplevelse. Jeg gliser fremdeles når jeg tenker på alle folkene jeg møtte når jeg syklet eller løp gjennom sentrum av Haugesund. Triathlon sesongen min ble avsluttet med OsloTri på lørdag. Mulig det dukker opp et lite lokalt treningstri, men ingen flere konkurranser er på planen.

OsloTri var nok en gang noe nytt. Nå var det sprint. Ikke snakk om å spare krefter til lange distanser eller neste øvelse. Her var det bare å gi gass, bonn gass, syre helvete! Det er sånn jeg hadde tenkt at det skulle være og det klarte jeg nesten hele veien :)

Opp fra svømming i Sognsvann

Jeg blir stadig overasket over svømmingen. Før jeg møtte Tom Remman på svømmekurs i fjor så kunne jeg ikke engang svømme crawl. Min første 100m endte på 2:40..... og jeg lå som et slagt på basengkanten de neste 5 minuttene. På OsloTri skulle jeg bare svømme 750m så distansen hadde jeg ingen bekymringer for, men jeg var veldig usikker på farten. Hvor fort skal jeg svømme? Jeg stilte meg like bak første rekke ute på høyre side av feltet for å unngå kaoset fra start. Angrer litt på det, tror jeg hadde klart meg ganske bra litt lengre frem og jeg er ikke redd for å sloss litt i starten :) De første 100m la jeg meg bak føttene til en kollega som er tidligere svømmer, men han svømte uten våtdrakt og jeg følte det gikk litt for sakte så jeg la inn et gir og passerte. Ulempen med det var at jeg nå var helt alene uten på høyre flanke. Ble liggende der til runding av første bøye hvor jeg fant et par gode bein å henge på. De resterende 350m var behagelig, men raskt nok til at jeg ikke ville legge meg alene foran. Opp av vannet på 11 plass ca 1.30 etter teten.

Skiftesonen (PS! Jeg flyttet hjelmen før start)

Nå begynner jeg å få kontroll på skiftesonen. Jeg har en god plan, utstyret ligger klart og jeg har fått litt øvelse i av og påkledning. Det var relativt lang vei å løpe fra svømmingen til T1, men ettersom jeg ikke var utkjørt etter svømmingen og jeg liker å løpe uten sko så gikk det veldig greit. Ut fra T1 på ca 10 plass. (Tid 03:16)

Ut på sykkel så ga jeg bonn gass fra første pedaltråkk. Denne gangen hadde jeg valgt å droppe pulsmåler og heller stole på at jeg kjente hva kroppen tålte. Antar pulsen var godt over 90%. Det var litt trafikk i starten, men jeg fortsatte i full fart mellom bilene. Sykkelløypa kjenner jeg godt ettersom vi bodde flere år på Kringsjå og jeg fremdeles jobber i Nydalen. Det var veldig artig å kunne gi gass ned Karl Kjelsens vei, krysse Maridalsveien og stole på at arrangøren hadde sperret trafikken. Heldigvis hadde de stålkontroll så jeg trengte bare fokusere på å sykle fort. Første halvdel av sykkeletappen gikk raskt og jeg satt flere ganger å lurte på når de raske med 100k kroners temposykler skulle komme susende. Kun 2 passerte meg og jeg passerte 1 første halvdel. Etter runding var det gøy å sykle tilbake og se alle de som imot. Jeg kunne konstatere at jeg hadde god kontroll på mine kolleger som hadde en liten intern konkurranse. Like før jeg skulle svinge inn på Karl Kjelsens vei igjen så kom det et stort felt på ca 10 syklister. Da ble jeg forbannet, de lå helt på hjulet til hverandre og ga tydeligvis blaffen i reglene. Jeg bannet og sverta og ropte noen gloser til den stakkars første funksjonæren jeg passerte, beklager så mye, det var selvsagt ikke din skyld. Arrangementet var utrolig godt organisert, men jeg savnet noen dommere på sykkel. Gjennom hele sykkeletappen så jeg ingen.....På vei tilbake passerte jeg mange store sykkelfelt i motgående kjørebane. Enten må de gjøre denne konkurransen draft-legal eller så må de klare å håndheve reglene. Jeg antar at det var et annet fokus på NM og at Sprinten ikke var så viktig for dem. Uansett så har jeg fremdeles mye som kan forbedres på sykkel. Jeg brukte 6 min lengre tid på sykkel enn vinneren og når jeg tenker på at han også bare var 6 min foran meg i mål...... (Tid 43:24)

Inn til T2 etter sykkeletappen

T2 gikk greit, ikke veldig bra og ikke veldig dårlig. Ønsker meg nye løpesko som er litt enklere å ta på og sykkelsko som er litt enklere å ta av, men det er bare noen få sekunder å spare. (Tid 01:01)

Ut på løp ble jeg litt overasket av kramper bak i begge leggene, det er jeg ikke vant til. Kanskje fordi jeg hadde presset meg litt mer på sykkel, kanskje fordi sykkeletappen avslutter oppover eller kanskje fordi jeg har trent litt for lite løping. Jeg måtte roe ned farten for å unngå at krampene beit seg skikkelig fast. De ble liggende å lure et par km før jeg kunne løpe komfortabelt igjen. Heldigvis slapp krampene og jeg unngikk å måtte gå eller stoppe. Løypa var relativt kupert og ganske tung. Jeg er litt skuffet over at jeg kun klarte å ta igjen 1 og husker ihvertfall 2 som passerte meg. Jeg burde klart å bite tenna sammen og henge meg på de som passerte, men hodet var ikke i modus. Ønsket kanskje at jeg hadde løpt et par min raskere, men det kan jeg skylde på krampene for :) Pers på distansen er ca 19 min (første halvdel av 10k Hytteplanmila), men da uten å sykle eller svømme først. (Tid 22:34)  

Løper inn mot mål

Totalt er jeg strålende fornøyd. Endte på 26 plass av 402 deltagere, kun slått av en dame :) Totaltiden ble 1:23:46.

Denne gangen var også familien med for å se på. De er vedens beste heiagjeng. Det er en super motivasjon å se og høre dem :) Tusen takk til min fantastiske kone som har tatt alle bildene i dette innlegget og som lar meg holde på med dette. Snart ser jeg nok henne også på startstreken i et triathlon! 

Årets triathlon sesong er nå slutt. Skal sykle Birken om noen uker, men det blir bare for å gjennomføre. Ingen motivasjon for annet enn triathlon i år :) 

Så langt har jeg ingen planer for neste år, men en fulldistanse Ironman frister. Kanskje blir det København eller Kalmar.

Race report Ironman 70.3 Haugesund

Haugesund avis skriver: "En folkefest på linje med 17. mai", for min del så overgår det 17. mai! Det var et folkehav og for en stemning, flagg og heiarop som jeg aldri har vært med på før. Dette er det nærmeste en hobby-mosjonist som meg kommer følelsen av å være proff. Publikum heiet like mye på de tregeste som de raskeste. Selv mens jeg svømte kunne jeg høre folk rope. Jeg tror jeg tør påstå et dette var det beste idretts arrangementet jeg noen gang har vært med på. Greit nok er det veldig amerikansk, f.eks. så skjer all skiftning inne i et telt fordi man ikke må vise seg naken offentlig :) Alt er gjennomtenkt og tilrettelagt på best mulig måte. Hjelpemannskapene var helt fantastiske og det krydde av dem.
Flotte løyper, strålende solskinn og mange hyggelige triatleter!

Svømming

Mitt eget løp startet kl. 08:20 i pulje 2. Dvs at dagen startet kl. 05:45 etter en natt med minimalt med søvn. Jeg pleier ikke være så nervøs før konkurranser, men dette var årets store mål. Gikk til seng tidlig, men fikk ikke sove før nærmere midnatt og våknet igjen kl. 02 for deretter å ligge urolig frem til jeg stod opp. Sykkelen og begge posene til T1 og T2 var klargjort og levert inn dagen før så det ble veldig god tid i skiftesonen før start. Fikk tiden til å gå med å skravle med de andre som ventet og litt musikk før jeg ruslet mot start til å se pulje 1 starte. Nå var det pulje 2 sin tur og vi fikk litt tid til å varme opp i vannet før start. Jeg mener jeg er en habil svømmer, men langt ifra nivået til de raskeste så jeg plasserte med ganske langt ut til siden slik at jeg ikke skulle havne midt i basketaket fra start. Snakket senere med andre som synes svømmingen hadde vært rene slåsskampen, men for min del gikk det bortimot knirkefritt. Kun en gang fikk jeg et hel-spark i nesa uten at det påvirket nevneverdig. Jeg kunne nesten ikke tro det når jeg kom opp av vannet etter 31 minutter.

T1

Dessverre forsvant fort mye av det jeg hadde tjent på god svømming allerede i T1, jeg surret fryktelig. Først klarte jeg ikke å finne posen min, men ble reddet av en av hjelpemannskapene som fant frem og gav meg riktig pose. Tid T1 4:27

Sykkel

Endelig i gang med sykkeletappen og nå begynte jeg å ta igjen flere fra pulje 1. De var tett med syklister så for å unngå drafting ble jeg liggende mye til venstre. Det var mange sterke syklister og mye dyrt utstyr samlet på ett sted og mange av disse tok igjen meg også.  Sykkel løypa gikk veldig mye opp og ned uten noen spesielt store eller bratte bakker, men mange små. Jeg kunne stort sett sitte i tempo stilling hele veien med unntak av giring og noen krappe svinger hvor jeg måtte bremse ned. Det hadde regnet på morgenen så løypa var våt de første timene. Flere snakket om hvor vakkert det var langs løypa, men jeg må innrømme at jeg ikke fikk med meg noen verdens ting….fokuset var på noe helt annet enn vakker natur. Dommere var det også tett av, jeg hadde stadig en motorsykkel på siden som fulgte med at alt gikk etter reglementet.  Etter ca. 7 mil gikk løypa inn i Haugesund sentrum og vi ble møtt av et folkehav med flagg og bannere. De ropte og heiet på alle som passerte. Jeg må innrømme at jeg nesten fikk tårer i øynene (men det var helt sikkert bare fordi jeg var sliten, he he). Etter drøye 9 mil var det tilbake til skiftesonen og T2 (samme sted som T1). Tid sykkel 2:40.

T2

Denne gangen gikk det mye bedre, jeg formelig kastet sykkelen til hjelpemannskapene, fant posen min raskt og dro på meg joggeskoene. Tid T2 1:57

Løp

Løpet hadde jeg planlagt, litt offensivt, men det var denne grenen jeg trodde jeg kunne best. Dro derfor ut fra T2 i 4:30 tempo (faktisk litt under). Tempoet burde være noe jeg kunne klare å holde på en flat halvmaraton…….men når man først har svømt 1900m og syklet 9mil så er det noen helt andre regler som gjelder. Etter bare 4 km var det bråstopp, eller det føltes i hvert fall slik. Jeg klarte ikke å holde det tempoet og justerte ned til 5 blank, men måtte til slutt innse at det ble noen km over 5:30 og det var bare en ting som gjensto… komme seg til mål uten å begynne å gå eller bli liggende på asfalten. Løypa var ganske flat, men de få bakkene var helt jæ*** Totalt passerte vi sentrum 4 ganger (2 runder frem og tilbake). Her var det tett i tett med folk så det var bare å rette opp ryggen, smile så godt jeg kunne og late som ikke alt gjorde vondt.  Tid løp 1:46

Mål

Inn mot mål la jeg inn noen små sprett og en sluttspurt. Jeg har ikke sett målfoto enda, men er ganske sikker på at jeg ødela det for meg og en til for jeg dyttet han til side rett før mål og stormet forbi. Helt tankeløst for jeg vant jo ingenting og måtte beklage til han etter målgang. Totalt ble tiden 5:04 og jeg er strålende fornøyd. Jeg har fått flere spørsmål om den magiske 4:59 grensen, men den var aldri i tankene mine. Klubbrekorden var på 5:18 og den skulle jeg slå. Sett i ettertid så tror jeg 4:59 helt klart er oppnåelig hvis jeg hadde klart å holde ut på løpingen og vært litt raskere i T1. Sykkel er det vanskelig å si noe om. Jeg kunne kanskje syklet fortere, men da vil det gå på bekostning av løpet.

Utrolig bra arrangement og hjelpemannskapene kan jeg ikke skryte nok av!

Ny sesong - nye mål

Evigheter siden sist jeg skrev i bloggen, den har rett og slett blitt nedprioritert. Treningen derimot er heldigvis ikke like nedprioritert og siden sist jeg skrev har det skjedd en masse. Både oppturer og nedturer.

Hytteplanmila

Løpesesongen var ikke helt over etter Birken. Jeg manglet en akseptabel PB på 10k. Så når en god venn av meg inviterte til Hytteplanmila var jeg ikke vond å be. Kanskje ikke alle som vil betegne det som en romantisk utflukt, men kona stilte også gladelig opp i løpesesongens siste konkurranse. Noen lang rapport på løpet klarer ikke gullfiskhjernen min å gjenfortelle, men det lille jeg husker er at det gikk veldig fort de første 3km. Så litt mer edruelig tempo til 7 hvor det ble veldig tungt. Klarte heldigvis å mobilisere krefter mot slutten og kom i mål innenfor planen på "39,et eller annet tett opptil 40". Det viktigste var sub 40 og det holdt. Beviset for at jeg tok ut ble liggende i en stor dam sammen med halve frokosten min like etter mållinjen.

Skiløyper

Skisesongen fikk en knallstart. I november ble 3 av 4 helger på fjellet med knallbra forhold. Derfra gikk det bare nedover.... syte syte. Det er ingen andre enn min egen feil for forholdene denne vinteren har vært enestående. Helt perfekt også her hjemme, men det har ikke jeg klart å utnytte. Ble bare et skirenn i år, Holmenkollmarsjen. Nok en dårlig unnskyldning, men med dårlig mage og håpløs oppladning gikk det fryktelig tungt. Dette løpet husker jeg overraskende godt, men jeg nekter plent å skrive mer om det!!! Neste år, DA skal jeg bli god på ski.

 En liten tyvstart på sykkelsesongen med en tur til Marbella med jobben.

Marabella

 Nå skal skiene bort og sykkelen er funnet fram fra vinterdvalen.

Ski

Sykkelmekking

Klar for tur

En liten modifikasjon mtp årets triathlon satsing.

Tempostyre

Konkurranseplanen 2013 er som følger:

• Hovetri
• IM Haugesund
• Oslofjordtri
• Birken

Jeg finner helt sikkert på noe mer, men det blir på sparket. Litt offensivt å satse så mye på en sport jeg enda ikke har prøvd, men jeg har stor tro på at dette blir gøy.

Birkebeinerløpet

Race report

I år gikk Birkebeinerløpet i en splitter ny trase. Denne nye skulle være mindre belastende for kroppen (spesielt knærne) ettersom det ikke var så mange lange og bratte nedoverbakker. Selv likte jeg fjorårets trase veldig godt. I nedoverbakker så klarer jeg å slippe meg løs og bare la beina gå, derfor går det også relativt raskt nedover.

Årets løype startet med ca 6km oppoverbakke i dele av samme løype som man avslutter Birkebeinerrennet. Jeg hadde lagt en plan om å starte i ca 5min/pr km tempo de første 6-7km og øke tempo til 4:30 når det begynte å gå nedover. Puljen startet noe som føltes rolig, men det var nok startnummeret på brystet som spilte meg et puss. Merkelig hvor mye mer man orker med nummer på brystet. Første km gikk på 4:28 og jeg ble redd jeg åpnet for hardt, de neste gikk på rundt 5 tallet. Etter ca halve løpet begynte magen å slå seg vrang, krampene ble ble mer og mer intense. En periode klarte jeg ikke puste med magen så det ble veldig anstrengt og kortpustet. Magesmertene gav seg ikke så resten av løpet ble en kamp mot hodet, jeg sang for meg selv "It's in your head, in your head, zombi, zoooombiii". Fokuserte blikket på skoene foran meg og prøvde løpe uten å tenke. Jeg trodde alt var kjørt og alle planer om noen akseptabel tid var gått rett i dass. Prøvde å regne ut hvor lang tid jeg hadde igjen, men det ble bare surr. Det siste partiet var det mye nedover og det liker jeg så da var det bare å slippe seg løs og gi full gass. Når det ble flatt igjen så kom de jeg hadde tatt i bakken tilbake, men jeg klarte ikke mer enn å klamre meg fast. Så i ettertid at jeg hadde tider helt ned på 4:02 så det gikk raskere enn jeg følte. Plutselig så jeg Håkonshall og satte igang en spurt... alt for tidlig og klarte ikke holde helt til mål :)

Tiden ble til slutt 1:35 (og noen sekunder...) og ganske god margin til merket som var mitt hovedmål. Premie fikk jeg også. Det var litt synd meg mageproblemene for jeg sitter med en liten følelse av at jeg hadde mer å gi, men det er også en del av det å løpe. Fikk i etterkant et tips om at det kunne være lurt ikke å drikke melk i forkant av løpet så det er notert til neste gang. Det er et så kort løp at det ikke er nødvendig å fylle opp med karbo i forkant, mulig jeg overdrev. Oppsummert så var det et hardt løp hvor jeg måtte jobbe hele veien, med kroppen og hodet.

Sko og klær

Inov8 Tallon-X 190

Terrenget var akkurat det samme som jeg har løpt på hele denne sesongen så det passet meg perfekt. Masse gjørme. Mine Inov8-TalonX-190 (par nr 2) gjorde jobben strålende, digger de skoene! Ellers hadde jeg Craft super med vindstopper på overkroppen, 2XU kortbukse og legger.

Premie

Dagens fangst

Det er gøy å vinne premier, men hva er greia med alt det som man får i fanget etter Birken? Pinn for fullført løp, pinn for merket, pinn for trippel, premie for plassering i aldergruppen, premie for trippelen.... Beklager hvis det høres ut som jeg klager, jeg er veldig glad for alt jeg har fått. Hvis jeg skulle be om noe så ville jeg byttet alt sammen i en litt stor og tung medalje. 

Neste løp

Neste løp håper jeg blir Hytteplanmila, men det er avhengig av at vi får barnevakt. Jeg har ikke løpt 10k i konkurranse på 15år og ikke helt sikker på om jeg liker så kort og raskt, men er på tide å få seg en ordentlig  PB på den distansen også.

Fjelltur

Løpe i fjellet er noe av det aller beste jeg vet.

Hun trengte ikke spørre to ganger når kona foreslo å dra på hytta i helgen. Med høyt tempo i hjemmet om dagen var det deilig å komme seg bort noen dager. Ingen ting er bedre for kropp og sjel enn frisk fjelluft. Jeg hadde planer om løping både lørdag og søndag, men kroppen sa tydelig ifra at den trengte hvile. Kona sov til langt på dag og jeg sovnet på verandaen. Heldigvis var litt ekstra hvile alt som skulle til og søndagen var vi friske og uthvilte.

Det ble en ble en av årets kanskje beste treningsturer. Ikke pga treningsutbyttet, men ingenting gir mer endorfinlykke og løpsglede enn denne naturen.

Etter ca to timer måtte jeg vende nesen tilbake til hytta, men der stod resten av familien klare til tur så da var det bare å bytte klær og fortsette i litt roligere tempo.